5 år siden

Snart er det oktober. Da er det fem år siden jeg satt meg ned ved en dreieskive for første gang. Inne på et lite verksted ute på en gård på Jeløy i Moss. Med en meter mellom oss skulle vi lage en "dorull vase" og bygge noe med pølse-teknikk. Vi fikk se litt dreiing og prøve selv, men med avstands krav og smittevern ble det nærmest bare ett glimt. Etter kurset kunne man melde seg inn og bruke verkstedet ett gitt antall timer i måneden.

Det var ofte tomt for mennesker på verkstedet under pandemien. Strenge tilltak og mange medlemmer som enten var syk, i karantene eller bekymret for smitte gjorde at jeg ofte hadde stedet for meg selv. Det var bare en kort kjøretur fra hjemme og ut til verkstedet. Jeg dro ut ved hver anledning og brukte nok langt mer en de tildelte timene i måneden. Etter som jeg, for det meste, var overlatt til meg selv kunne jeg sitte time etter time ved dreieskiven.

Det er mye jeg har lært av å se videoer på internett. Strikke sokker, lage franske pannekaker og legge flis. Så når jeg måtte lære å dreie av å se på You Tube videoer var ikke det så fjernt. Det var også eneste mulighet under pandemien. Så med iPad og hodetelefoner skrudde jeg på hyperfokus og falt hodestups inn i min nye hobby. Selv om det gikk mye galt i starten var det noe ved prosessen som gav meg en indre ro jeg ikke hadde følt på tidligere. Jeg har aldri vært spesielt tålmodig. Så hvordan jeg kom meg gjennom de første dagene uten å sette fyr på hele verkstedet forstår jeg ikke. De andre medlemmene kommenterte at jeg måtte ha "knekt en kode" og funnet min "greie" med dreiingen. For å være helt ærlig husker jeg ikke så mye av den første tiden.

Rundt fire måneder etter jeg meldte meg inn ble det behov for en ny assistent ved verkstedet. Jeg meldte min interesse og ble heldigvis godt mottatt av de andre assistentene. Læringskurven hadde vært bratt til da, men nå skulle det læres å sette brann, blande glasur og ellers andre verksteds relevante oppgaver i tillegg. Den største fordelen ved å være assistent var at jeg ikke lengre måtte telle timene jeg var på verkstedet... Jeg tilbragte mye tid på verkstedet! En dag, som en spøk (?!), sa ektemannen at jeg måtte kjøpe en dreieskive å ha hjemme så familien ikke glemte hvordan jeg så ut. Det var da drømmen om noe eget begynte å slå rot. Vet ikke om han har angret på den kommentaren i ettertid...